Budstikka intervjuet Håkon Sandbakken (22) lørdag.

Han fortalte da om hvordan det var å ta fergen ut til Utøya med massedrapsmannen (som Sandbakken da antok var en politimann), og om frykten for å bli drept av gjerningsmannens skudd.

Del på Facebook

Søndag sendte Sandbakken Budstikka sin personlige beretning om opplevelsene, marerittet og den intense redselen på AUFs sommerleir på Utøya.

Budstikka gjengir under hans beretning, i noe redigert form. Tirsdag formiddag er saken lest av rundt 16.000 mennesker.

Håkon Sandbakken, 22 år, Høvik:

Jeg skriver dette mest fordi jeg ikke ønsker å forklare hva som skjedde mange ganger. Dernest ønsker jeg at folk som ikke var på Utøya, skal forstå hva vi gikk igjennom. Redselen vi følte, blir ikke i tilstrekkelig grad speilet av dagens mediebilde. Jeg har det bra fysisk sett. Hvordan min psykiske tilstand er, vil vise seg i de neste ukene. Til nå har det vært så uvirkelig, men når navn over omkommene offentliggjøres, får ofrene et ansikt. Jeg kjenner antagelig flere av ofrene. Jeg er ikke sikker på om følgende hendelser er kronologiske, men i hovedtrekk skulle dette være riktig:

Jeg skulle etter planen til Utøya fra fredag til søndag. Jeg kan ikke akkurat si jeg gledet meg. Det var meldt 70 mm regn og jeg vurderte å bli hjemme, men dårlig samvittighet overfor et fylkeslag som allerede hadde betalt biletten min, gjorde at jeg dro likevel. Jeg tok 151 til Oksenøyveien for så å bytte til en buss som gikk direkte til Utøya. 171-bussen var forsinket, så jeg ble nødt til å vente tre kvarter. Tiden ble fordrevet med en nylig innkjøpt lydbok, første CD av Foold by Randomness, hvor, så vidt jeg har forstått, forfatter argumenterer for at mye mer enn det mennesket tror, egentlig er tilfeldig. Mennesket har en tendens til å se sammenhenger der sammenhenger egentlig ikke finnes.

Mens jeg ventet på bussen, hørte jeg noe jeg trodde var torden, som i ettertid viste seg å være bombene rundt regjeringskvartalet. Det markerte starten.

Omsider kom bussen. Først mot slutten av bussturen tok jeg øreproppene ut og hørte om bombeangrepene på radioen. Jeg husker jeg synes det var forferdelig og min første tanke var at Jens Stoltenberg ikke kom til å komme til Utøya dagen etter. Deretter begynte jeg å ringe og sende meldinger til venner som jeg viste befant seg i Oslo. Det viste seg kjapt at de nærmeste var i god behold, og jeg kunne puste lettet ut. Ut av vinduet så jeg en ungdomsgjeng på andre siden av veien veive til bussen i motgående kjørerettning. Straks etter kom vi fram og sjåføren ba meg gå å si til ungdomsgjengen at bussen som kjørte forbi var en direktebuss, og at det var derfor den ikke stoppet. Han stakk en rutetabell i hånden på meg, og jeg lovet å gjøre som han sa.

Ungdomsgjengen var på rundt 10 stykker og var fra Akershus, mitt eget fylkeslag. Når det er sagt, var det kun to stykker jeg kjente igjen. De forklarte at de var syke, våte og kalde og at de ville hjem. De sa jeg måtte si unnskyld for at de dro til NN, som var delegasjonsleder. Jeg lovet på min side å overbringe unnskyldningene. Jeg hentet bagasjen og gikk ned til fergeområdet for å få registrert meg som deltaker, få bagasjen min gjennomsøkt og for å vente på ferga. På fergeplassen sto en bil med åpne ruter og med nyhetene på full guffe. Mens registreringen pågikk var det selvsagt en del diskusjon rundt hva som hadde skjedd i Oslo. Jeg husker jeg avskrev Al-Qaidapå grunn av voldens natur. Terroren var ikke-villkårlig. De rammet makten. Så vidt jeg hadde fått med meg var Al-Qaidas terrorhandlinger stort sett rettet mot sivilbefolkning. Mannen fra Norsk Folkehjelp skulle rutinemessig sjekke innholdet i baggen for alkohol, narkotika og våpen. Som vanlig under slike ransakelser hadde han en lett tone hvor han framførte den samme vitsen han hadde framført for alle de andre 700 leirdeltakerne. ”Jaha, jeg skal bare sjekke om du har noen avsagde hagler eller rifler...osv.”. Mens jeg sto der, kom det stadig flere som skulle over til øya. Terroren i Oslo var et selvsagt diskusjonstema. Plutselig kom en hvit avlang, varebilliknende bil inn på plassen. En mann i politiunniform gikk ut og forklarte at han skulle gjennomføre rutinemessige undersøkelser på øya på grunn av det som hadde skjedd i Oslo.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan få sagt dette uten at det kommer som oppspinn hjernen min har spunnet i etterkant av dramet. Men jeg husker jeg reagerte på at mannen kom i sivilbil, og jeg er 100 % sikker på at jeg på fleip sa til en av mennene fra Norsk Folkehjelp at vi burde sjekke legitimasjonen hans og dro en spøk om at mannen egentlig ikke var politi. Alt basert på den sivile bilen.

Vi gikk på fergen alle sammen. På båten var YY, skippern, XX, to andre jeg ikke vet navnet på, “politimannen” og en dame i 30-åra (som jeg senere har funnet ut var i 40-åra). Hun var i diskusjon med politimannen, etter alt å dømme diskuterte de også det som hadde skjedd i Oslo. Politimannen så ikke direkte irritert ut, men jeg kunne i øyekroken se han ikke likte seg. Det var først på fergeturen jeg så to ganger på politimannen. Det jeg husker var at han hadde kort ikke-mørkt hår, var rundt min egen høyde, hvit og snakket norsk. Når det kommer til utstyret, har jeg sjelden blitt mer imponert. Han hadde på seg våt- eller tørrdrakt, med politimerket klipset på, på siden av armen. Han hadde skarpladd håndvåpen og et større gevær. ID-kortet hans hang i en tråd rundt halsen, mens annet utstyr han trengte for ”en rutinemessig sjekk” lå bak i en stålfarget tralle eller koffort.

Saken fortsetter under annonsen.

Mine to medsammensvorene i Bærum AUF sto parat ved kaia for å ta imot meg. Hele Utøya-stemningen var nedtrykket på grunn av tragedien i Oslo. Vi går sakte opp mot kioskområdet. Etter noen vennelige ord skiller vi lag og jeg prater kort med en 3-4 andre jeg ikke har sett på en stund. Plutselig høres en rekke høye smell nede fra vannet. De færreste gjør noe særlig nummer ut av det, til vi sekunder etter hører hyl, skrik og støvler mot singel. Noen ledere skriker ”Alle sammen! INN! INN; INN, INN!”. Jeg er skeptisk, men følger rolig med inn, samtidig som jeg sier høyt, til alle som er interessert i å høre på, at det bare er å slappe av. Dette var bare en form for massehysteri som resultat av en anspent dag med nyheter fra Oslo.Vel inne i matsalen lesser jeg av meg bagasjen og den latterlige fargerike regnponchoen broren min brukte i speidern for 20 år siden. Det høres nye smell og vi ble fort beordret ”UT! UT!”. Alle i matsalen løp gjennom bygget mot utgangen i motsatt ende. Flaskehalsen i enden av bygget fører til at alt går tregere. Jeg tror fortsatt ikke helt på at det er noe avorlig på ferde, men andres frykt har en tendens til å smitte. Fordi det var stans i døråpningen, gikk jeg inn på toalettområdet. Det var 4-5 toaletter på rad og rekke med tette dører. Jeg gikk inn i en bås og låste. Ombestemte meg to sekunder etter, åpnet døren, så ut i gangen. Der var det trengsel. Jeg ombestemte meg igjen, men inviterte andre inn før jeg låste. Jeg så rundt meg. Blandt de jeg hadde invitert med inn, var to stykker jeg kjente fra før. En veldig søt og hyggelig Akershus-jente og en kjernekar fra et annet fylke. Den siste var en dame fra Uganda. Jeg forklarte henne hva som skjedde på engelsk. ”Its mass hysteria, its probably nothing, just relax”. Hun nikket takknemmelig, i neste sekund hørtes flate metalliske høye smell fra andre enden av gangen, forsterket av at lyden ble kastet langs veggene mot oss. Et skrekkslagent blikk var alt vi fikk tid til, før flere skudd hørtes. De andre tre satte seg ned fort. Jeg sto langs med døra. Jeg la en finger over munnen som signal til at alle skulle være stille. Det ble stille i noen sekunder før et par høye klagende stønn hørtes rett uten for døra. Det var umulig å høre hvem det var ut i fra pustingen og pesingen, men at det var en gutt, og at han var truffet var det ingen tvil om. Stønnene varte bare noen sekunder før de ble avløst av et skarpt smell. Alt ble helt stille. Det eneste jeg følte var beina mine som skalv under meg. Dama fra Uganda lå på gulvet og grep raskt tak i støvlen min som om hun mente at skjelvingen kunne høres helt ut.

Vi var helt stille i noen minutter, så hørte vi mange høye smell utenfra. Vi ante ingenting om hvor mange gjerningsmenn det var snakk om, eller om han framdeles var i bygget, men det var smellene utenifra som fikk oss til å våkne. Jeg ga signal til at alle måtte skru av telefonene sine. Det gjorde alle, bortsett fra den ene av oss, som nonverbalt overbeviste meg om at den var på lydløs, og at den kunne komme til å bli nyttig. Vi lå og sto helt stille i samme stilling i en time. En skrekkslagen time. Pulsen gikk og adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Tanker fløy gjennom hodet mitt, til jeg kom til et fast holdepunkt. ”Om jeg dør nå, så dør jeg lykkelig”. Den tanken fikk pulsen min ned, og jeg ble med ett mye klarere i hodet. Alle lyder ble forsterket, og jeg tok av meg klokka og la den i lomma fordi jeg synes den tikket så høyt. Skuddene lød fortsatt, men fjernere. Framdeles turde vi ikke gjøre noe annet enn å ligge musestille. Dobåsen, som kanskje var 2-3 kvadratmeter, ble etterhvert veldig varm. Endelig ga det faktum at jeg sto en fordel. Jeg kneppet så lydløst som mulig av meg skjorta og var takknemlig for at jeg ikke var i klærne til (…). Han hadde på seg full jakke og flere lag med klær. Varmen virket uutholdelig. Slik sto og lå vi i kanskje en halvtime, time til. Nå og da vekslet vi et blikk. Av og til rapporterte (…) hviskene fra pressen og vi oversatte som best vi kunne til uganderen. Av og til kom det en lyd fra rett utenfor som fikk alle til å kryme. Hele tiden ringte forskjellige mobiltelefoner i storesalen, enten fordi folk hadde glemt dem, ladet eller la dem igjen eller fordi de de tilhørte ikke lenger var i stand til å snakke. I tillegg til de høye, flate, metalliske smellene, er det ringetonene fra de forskjellige mobiltelefonene som sitter klarest igjen. Hvert minutt var det en ny telefon som ringte. Hvert ring representerte nye pårørende. Ingen kom igjennom.

Til slutt kom vi til et punkt hvor det var uutholdelig å sitte og stå i samme stilling. Varmen i rommet var intens og oksigennivået var merkbart lavere. Det hjalp heller ikke at stille hyperventilering av og til tok over for normal pusting. Etter litt lavmælt diskusjon ble vi enige om at vi fikk, så forsiktig og lydløst som mulig forsøke å skifte stilling. Hver minste lyd ble i våre egne ører forsterket 10 ganger, og vi sendte hverandre forskrekkede blikk hver gang en av oss lagde en uforsvarlig høy lyd. Dette skjedde omtrent hele tiden under stillingsskifte som varte i rundt to minutter. Først nå ba jeg (…) å sende en melding hjem. I meldingen sto det at jeg levde, hvor vi var, så de kunne kontakte politiet og forklare hvor vi var, at jeg var glad i alle og at hvis jeg skulle dø i dag, så hadde jeg dødd lykkelig. (...) oppfattet ikke riktig nummer og sendte meldingen feil. Jeg kan enda føle min egen frustrasjon over at det tok så lang tid å få sendt meldingen riktig. Deretter tok dama fra uganda tak i hendene våre og sa ”We must pray”. En ateist, en sekulær muslim, en luthersk kristen og en katolsk kristen. Jeg bare antar. Sammen messet vi fram våre stille bønner. Jeg ba fader vår flere ganger. ”La så få som mulig være drept”. Til slutt hengte bønnen seg opp rundt: ”Jeg ber om tilgivelse for alle mine synder, jeg ber om tilgivelse for alle mine synder, jeg ber om tilgivelse for alle mine synder.” Det tok noen minutter før jeg kunne tenke andre tanker.

Det viste seg etter hvert at uganderen var 2 måneder på vei med barn og at hun hadde magesmerter. Vi fikk lagt noe under hodet hennes og bestemte oss for ikke å rapportere dystre nyheter videre til henne av frykt for framprovosering av spontanabort. Jeg vet ikke i skrivende stund om det gikk bra med barnet hennes, men vi gjorde alt vi kunne. Det var ikke mye vi kunne. Vi la genseren min under hodet hennes, ba henne om å puste dypt inn og ut og forsøkte å være så rolige som mulig. Hun la seg på ryggen. Kneppet opp buksen. Masserte magen. Stønnet i smerter.

Tiden gikk. Vi var innesperret på et toalett, men ingen av oss turte å gå på do. De som måtte, gjorde det i buksa. Ingen dømmende blikk, no questions asked, kun dødsangst og galgenhumor. Jeg fikk plutselig en pervertert form for humor. Lo stille av de mest bizzare ting. Stille, redd og paniske hikst. Så stilnet latteren. Det var hele tiden uklart hvor lenge vi ble nødt til å ligge der, det kunne ta mange timer til. Det var derfor viktig å ha en plan i tilfelle krise. Jeg sa på engelsk at vi skulle holde døren låst til den første besvimer av oksygenmangel. Planen var videre å åpne døren i kort tid for å på tilgang på nytt oksygen. Dette førte til en kort lavmælt krangling. Jeg husker ikke helt hva konklusjonen ble, men jeg husker jenta fra Uganda var kraftig i mot et slikt forslag, eller så forsto hun ikke helt hva det innebar. Mulig det siste er riktig. Det ble forsåvidt ikke et problem. Kort tid etter kunne (…) fortelle at politiet var på vei.

Kort etter nyhetene om politiets ankomst hørte vi hellikoptere. Det tok ennå noen minutter før vi hørte politifolk ta seg inn i hovedbyggningen. De ba folk si hvor de var, men det var bare de mest skadede som turte be om hjelp. De fleste som hadde gjemt seg visse nemlig at det var en person utkledd som politimann som etter alt å dømme var gjerningsmannen. Politiet var profesjonelle. Sikret rom for rom bortover. Toalettene var helt innerst, så vi måtte regne med å bli hentet sist. Jeg husker ikke helt hva som skjedde de neste minuttene, men det er tydelig at jeg må ha gått ut av båsen min og inn i en annen. Jeg husker i alle fall at jeg plutselig befant meg i bås med bare én jente som jeg aldri har sett før. Hun må ha vært rundt 16 år. Vi hadde døra låst og var like redde. Jeg tror det var fordi politiet skjøt opp en dør for å sikre et rom. Det var folk der inne som nektet å slippe politiet inn på grunn av tidligere nevnte opplysninger om gjerningsmannen. Politiet beordret folk til å ta hendene over hodet på en ganske kommanderende og krass måte, men i det minste skjøt de ikke. Hele tiden gikk de inn i nye rom og sikret. Av og til måtte de vente på flere politifolk for å få nok folk til å sikre. De som ble funnet, ble beordret til å ta hendene over hodet og sitte langs veggen i den lange gangen. Hele tiden så vi røde prikker og streker fra våpnene til politimennene under dørsprekken. Flere ganger ropte jeg ut og lurte på om vi kunne få komme fram. Endelig ble det vår tur. ”Ta hendende over hodet! Lukk sakte opp døra!” Jeg husker jeg ville krangle på det, si til ham at begge deler ikke går an å gjøre samtidig og at jeg nødig ville bli skutt på grunn av en misforståelse, men slo det raskt fra meg. Jeg åpnet døra på gløtt. Tok hendene opp på hodet. Forsikret meg om at jenta også hadde hendene over hodet og tok døra forskiktig opp med foten. Det første som møtte blikkene våre var en blond gutt. Han lå på gulvet og var skutt intet mindre enn et par meter fra oss.

Vi skjønte nå hvorfor stønnene hans ikke lenger kunne høres. Han var skutt i hodet. Det var det første liket vi så den kvelden.

Vi ble beordret til å sitte langs veggen slik som de andre. Vi var kanskje 40 stykker i alt. Stemningen var med ett litt lettere. Pulsen våres dalte unisont, men politiet var framdeles i høy alarmberedskap. Laserprikkene som ruvet over veggene vitnet om allvåret i situasjonen. Hver gang de ga oss informasjon var det med høye myndige stemmer. Den typen stemmer som ikke trenger å be om ro for å få det. Først ville de ha frivillige til å gå inn i storesalen for å hente skadede. De to første frivillige stormet inn og ble anbefalt å løpe til offeret og ikke se for mye rundt seg. Jeg skulle være med å hente den neste sårede ut. Jeg fulgte rådene fra politiet, likevel fikk jeg et slags overblikk. Jeg kunne fra øyekroken med sikkerhet telle tre døde. På gulvet lå det mange flere, men jeg kunne ikke si om de var skadet eller døde. Blodet lå i tjukke pøler rundt omkring. Blodbad. Vi bar ut den skadede. Etter blodet på min egen skjorte og bukse å dømme var han minst skutt i benet og skulderen. Jeg meldte meg ikke frivillig flere ganger. Men flere skadeskutte ble hentet ut. Av de mange jeg hadde sett ligge på gulvet var det fire sårede som ble hentet ut. Jeg hørte én klaget på at han var skutt i øyet. En annen mente han hadde blitt skutt i hodet, men at kulen ikke hadde gått gjennom hodeskallen. Antakelig fordi kulen hadde gått igjennom en annen først.

Politiet begynte etterhvert å bli ganske sikre på huset. De slo av alle lys, og vi slapp å ha hendene over hodet. De aller flestes hender gikk rett til lommene, tok opp telefonen og skrudde på. Det var først da... Det var først da jeg begynte å gråte. Mobilen sluttet ikke å riste på noe som føltes som en time. Bekymringsmeldinger fra familie, venner og bekjente. En ubeskrivelig takknemmelighetsfølelse gikk gjennom kroppen. Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. At så mange ga uttrykk for savn, bekymring og kjærlighet på en gang ble for mye. Jeg begynte stille å gråte.

Veien ned til vannet var fremdeles ikke sikker, så politiet kunne ikke evakuere noen ennå. Men største delen av huset var nå sikret, så vi kunne gå på do og hente mat og drikke i kiosken. XX skal ha for at han beholdt roen og fungerte som vår representant i dialog med politiet. ”Er det noen som har opplysninger om gjerningsmannen? Opp med en hånd”, sa en politimann høyt. Jeg rakk opp hånda sammen med et par andre. Jeg fortalte dem alt jeg husket fra fergeturen. Jeg fikk vitnenummer 11. Herifra og ut gikk praten. Vi pratet om hvor redde vi har vært, om hvor vi gjemte oss, om hvor jævlig alt sammen var, om teorier om motiver for ugjerningen og noen ropte ut nyheter etter hvert som de fikk dem opp på telefonene. Noen prøvde å finne folk fra sitt eget fylkeslag, andre ønsket å få vite om de hadde hørt noe fra venner. Til høyre for meg hørte jeg en persons bønn om at broren hans skulle være i live. Over gangen kastet jeg meg inn i en diskusjon om hvem som sto bak og motivene for det. En av de mer kreative teoriene sto jeg faktisk selv bak. Min teori var at fyren ble leid inn av Mossad fordi Ap i regjering har anerkjent Palestina som stat og nylig oppgraderte statusen til deres representant i Norge til ambasadør. Noen som spurte meg hvor mange jeg trodde hadde omkommet. Han selv gjettet på 70-80 stykker. Jeg nærmest fnøs av tallet å sa at det ikke kunne dreie seg om mer enn 20. Dette basert på skoleskytinger og liknende det var ”naturlig” å sammenlikne sitausjonen med. Det var ikke første gang jeg tok feil den dagen.

Til høyre for meg satt en jente som hadde kontakt med andre som lå rundt og gjemte seg på øya. Hun tok til å fortelle de mest groteske historiene om hvordan folk så kjæresten sin ble skutt rett foran øynene på dem. Om hvordan en 12-13 åring i en siste desperat manøver forsøkte å klatre ned klippene, for så å miste grepet og falle ned på stengrunn. Om hvordan gjerningsmannen ga seg ut for å være en politimann for et titalls ungdommer, roet dem ned, geleidet dem ut i en båt, før han regelrett slaktet dem ned. Lettelsen og så fortvilelsen disse ungdommene må ha følt de siste fem minuttene av deres liv burde alene kvalifisere til livstid. Jeg husker ikke om det var akkurat disse historiene som ble fortalt. Det er forsåvidt ikke viktig heller. Det var historier av liknende kaliber, bare mange flere. Slik gikk praten og ryktene svirret, mens vi spiste sjokolade og drakk brus. De sårede ble evakuert. Herifra og ut kan jeg ikke lenger sies å ha noe begrep om tiden. Vi måtte sitte en god stund til før politiet fant det forsvarlig å evakuere oss. Alle skulle gå på én lang rekke med hendende på hodet. Den bak skulle passe på den forran. Dersom det ble skyting skulle vi legge oss rett ned og la politiet gjøre jobben. Mange fikk ikke muligheten til å hente sko, så da rundt 40 ankom fergen som skulle ta oss vekk, var det mange som ankom barbeint eller i sokkelesten. På veien ned til fergen så vi en eldre mann ligge på ryggen på bakken. Skutt og drept.

Vi visste ikke, eller visste i alle fall ikke jeg, at gjerningsmannen allerede hadde blitt pågrepet for en god stund siden. Noen sto på kne i fergen tilfelle noen skulle skyte fra land, men etter hvert gikk det opp for de fleste at vi var i trygghet. De aller fleste var apatiske og/eller i sjokk. Kun et fåtall gråt. Vi kunne se land lenge før vi kom ditt. ”Å herre gud!” skrek noen. Hele stranda var dekket av hvite laken. På kaia sto det utallig ambulansepersonell og selv om det hadde gått an å telle antall ambulanser, så var det ingen som tok seg bryet. Vi ble tildelt tepper, registrert og geleidet inn i en buss. Hele tiden holdt jeg rundt (…). Hun skulle ha et intervju med BBC-news om hva som hadde skjedd om bare noen minutter. Etter en stund ble vi forklart at vi skulle kjøres inn til et hotell der kriseteam, leger og prester sto klare til å ta i mot oss. Mat, drikke og hotellrom ble også tilbudt. Lang historie kort. Vi kjører til hotellet. Vi må registrere oss igjen, avgi forklaring til politiet og, om vi skulle dra, krysse oss ut. Hele tiden speidet jeg etter kjente ansikter, og hvert kjente annsikt jeg så var en lettelse. Jeg var av dem som dro hjem, og jeg kom hjem rundt klokka 2. Der ventet hele den nære familien min på meg. Det var deilig. Jeg forklarte i korte trekk hva som hadde skjedd. Jeg spurte om mamma hadde fått meldingen min. Det hadde hun ikke. Hun hadde bare fått den meldingen jeg hadde masseutsendt da vi var i sikkerhet hos politiet. Jeg ble sint, men sinnet avtok kort tid etter. Vi ble sittende en time å prate før jeg ble så trøtt at jeg la meg. Jeg sov godt hele natten. På kvelden hadde det blitt bekreftet rundt 15 omkommne. Jeg våknet opp til et oppjustert tall. 84 ungdommer og barn var blitt bekreftet omkommet på Utøya.

Jeg har sett mye på film. Gisselsituasjoner,skuddrama og bankran. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg kom til å reagere i en krisesituasjon. I går fikk jeg svaret. For en uke siden hadde jeg kanskje trodd jeg ville reagert med sinne. At jeg ville ha gått på gjerningsmennene. At jeg hadde stormet ut, med risiko for mitt eget liv, for å komme de skadede til unnsettning når de trengte det som mest. Den bittre og beinharde sannheten er at jeg, som alle andre, ikke turte annet enn å ligge musestille på gulvet, i tre og en halv time, til politiet fant oss.

Kommentarer på Budstikka.no

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på Budstikka.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

Gå til forsiden